Bloggen har nytt mye positiv oppmerksomhet to uker inn i tilværelsen, blant annet med det første innlegget på trykk i BT. Mange av dere som har lest har imidlertid stilt følgende spørsmål: Hvorfor i all verden skulle noen føle en dragning mot å hoppe i byfjorden utenom de fem dagene i året det er for varmt til å la være? Mange antar denne dragningen fordrer at man er en hardhaus og riv ruskende gal. Jeg vil gjerne avkrefte dette, og legge til at det finnes utrolig mange personer som driver med dette i Bergen og har drevet med det lenge. Forbausende mange av dem er arkitekter, mer om dem senere når jeg får undersøkt mer om hvorfor. Kanskje bloggen kan presentere noen intervjuer med erfarne helårsbadere etter hvert, frem til det kan jeg kun svare for meg selv. De av dere som kun er interessert i ukens badetips kan scrolle til nest siste avsnitt.

Jeg er ikke en hardhaus, jeg er en ordentlig pyse. Jeg er redd for det meste, blant annet fart, høyder, store hunder, insekter, nyfascismens fremvekst og et kaldere samfunn, mørket, og inntil ganske nylig vann. Noen synes kanskje dette er rart, siden jeg vokste opp på en liten øy og burde være vant til å være omgitt av sjø. Det folk som ikke har vokst opp på en liten øy ikke vet, er at det er det samme som å alltid være omgitt av livsfare. På vei ut for å leke blir man formanet om å ikke gå ned til sjøen, og man blir stadig proppet full av fæle historier om barn som har gjort nettopp dét. Den eldre garde bidrar gladelig med rystende historier om utysker de har dratt opp eller slept i land i sin tid på sjøen, og resultatet burde være barn som holder seg trygt midt på øyen. Det gjør de jo selvsagt ikke, de leker i fjæren, på kanten av stup og på kaien, fisker, bader og har det kjempegøy helt til de oppdager at en av dem mangler og panikken bryter ut til vedkommende dukker opp og bare har vært på do bak et naust. Sånn er det, lek og fantasi og fare for liv eller at de voksne finner ut.

Skolebiblioteket bestod slik jeg husker det av en loslitt utgave av Farvel, Rune og et vell at illustrert litteratur om kjente og ukjente forlis, og det stod en diger bauta til minne om et lokalt forlis og hjerteskjærende tragedie sentralt plassert bak dissene på lekeplassen. Den lille havfruen med Sissel Kyrkjebøs forførende stemmeprakt kom da jeg var syv, Titanic med Leonardo DiCaprios forførende fjesprakt kom da jeg var fjorten. Sammen med Jaws, The Abyss, de før nevnte skrekkhistoriene og en noe nevrotisk anlagt personlighet ble sjøen for meg med tiden en fryktinngytende, kokende gryte av havfolk, savnede kropper, hvithai, mørk avgrunn, brugder og brennmaneter.

Frykten for sjøen er samtidig paret med en sterk og uforklarlig dragning mot den. Jeg vil være nær den hvor enn jeg er i verden, og noe av det jeg elsker med Bergen er at den aldri er langt unna. Jeg tror jeg liker å kunne se den, og vite hvor jeg har den.

Med unntak av den gangen jeg var stand-in i synkropstupeperformancen «Scylla og Charybdis» av Rita Marhaug på Herdla i 2008, og stupte og svømte med klær og sko i iskaldt vann i to gruelige timer med lungebetennelse, frisk bris og en stigende overbevisning om at det neste stupet kom til å lande med magen på ruren i den fjærende sjøen eller i gapet på en hvithai, badet jeg ikke i sjøen på minst 15 år. I mange år pleide jeg å svømme og sukke på Nordnes Sjøbad mens jeg så på fjorden like nedenfor som en fullstendig uoverkommelig bøyg.

Inntil jeg en dag i begynnelsen av mai for snart to år siden klatret ned stigen og tok noen hektiske svømmetak, før fornemmelsen av hva som kunne skjule seg i dypet skjøt meg opp igjen på trygg platting. Følelsen av å omsluttes av det kalde, mørke vannet, kjenne strømmene på huden og likevel ikke flyte ukontrollert av gårde med dem og ned i dypet, var ubeskrivelig og fullstendig hektende.

Hva var det som gjorde at jeg kunne trosse den gjennomtrengende skrekken som hadde vokst i meg så lenge, lurer du kanskje på? Ikke noe spesielt. Litt opplevd gruppepress, kanskje. Ingen presset meg, jeg ville bare være med i gjengen. De hoppet uti, og jeg klatret etter, flere ganger i uken både på Nordnes og andre vakre, tidligere utilgjengelige badesteder i Bergen og omegn gjennom hele sommersesongen. For hvert svømmetak i fjorden ble en hai erstattet med en pale i sinnet, og på sommersesongens siste dag i september trosset jeg også høydeskrekken, hoppet i fjorden for aller første gang, og kom opp igjen i til overflaten uten varige mén og med en nesten ustyrlig mestringsfølelse i kroppen, følelsen av å ha lagt en ny del av Bergen under meg og temmet fjorden.

Da Nordnes sjøbad noen uker senere bestemte seg for å holde badstuen åpen hver torsdag vinteren gjennom, åpnet en ny dimensjon av bading seg – til vinterbading hører en egen kultur, med forgreininger til et utall myteomspunne badeklubber spredt over alt hvor det finnes tilkomst til sjø. Dette vil jeg skrive mye mer om etter hvert, men ukens badetips er altså Vinterbading på Nordnes sjøbad hver torsdag fra kl. 17-20. Få med deg kollegaer, venner eller kjæresten midt i middagstiden og opparbeid en hul sult i veksel mellom iskald sjø og lunken, gulvkald badstu! Her kan du uten blygsel sitte hud mot hud med fremmede og suge til deg av den akkumulerte kunnskapen om isbading og badstuing som finnes i den overfylte saunaen, drikke sur kaffe rundt en varmelampe som kanskje/kanskje ikke virker med Club Tropicana på høyttalerne og blide, frostdansende mennesker i badetøy og frie kropper på alle kanter. Alt dette får du til prisen av en enkel pils på en kjip pub.

Det å bade i iskald fjord i sludd og hagl er en ganske sprø opplevelse, og det blir en opplevelse man deler med alle de andre som er til stede. Det kalde vannet utløser endorfiner i kroppen, blodet bruser, og stemningen blir like høy som snittalderen på stedet. Det er et sosialt og inkluderende miljø, og man kan godt dra dit alene. Men om man vil være sikker på å ikke trekke seg, er det best å ta med seg noen du vil vise deg for. Så er det er bare å ta steget utfor plattingen, og la det stå til. Det verste som kan skje er at du må få livreddende førstehjelp av en hyggelig badevakt. Et profftips fra en som aldri husker det selv er å ta med badesko når det er rim på bakken.

Det er bokstavelig talt bare å hoppe i det, personlig skulle jeg gjerne visst det for 15 år siden, så om dette er nytt for deg, sier jeg vel bekomme, det er det badeblogging er til for.