En utilsiktet utvikling i kjølvannet av at BT plukket opp og trykket mitt innlegg med kritikk av at det var lite plass til uorganisert bading på AdO, var at jeg fikk en raus invitasjon til å prøve meg i Bergen stupeklubbs stupegruppe for voksne mandager fra 17.30-19 frem mot sommeren. Slik fikk jeg se AdO Arena fra en annen vinkel – fra innsiden av den organiserte aktiviteten, og det var som forventet helt annerledes og veldig gøy. Jeg er jo ikke mot idrett og organisert aktivitet, selv om jeg mener at Bergen kommune tilrettelegger for lite for uorganisert bading, velvære og rekreasjon i hverdagen.

Jeg angret litt på veien dit, siden jeg ikke kan stupe og bare så vidt kan svømme, og tanken på at gruppen kunne bestå av seniorstupere som var for gamle for OL-deltagelse var skremmende. Men bekymringen ble raskt snudd til positiv overraskelse over at stupegruppen består av voksne med varierende stupeerfaring, og mange av dem har begynt som følge av at de har meldt barnene sine på stupekurs. Halve treningen forgikk påkledd på tumblingbane, trampoline, stupebrett og tjukkas, resten i bassenget, alt med god og grundig veiledning fra engasjerte trenere.

For en som elsker å stå i rekke og vente på tur og få tydelige beskjeder om hva en skal gjøre og hva en gjør feil, er dette perfekt. Og sånn er jeg. Oppvarmingsakrobatikken på tumblingbanen lå heldigvis akkurat på det nivået jeg stagnerte på før jeg sluttet med troppsgymnastikk i 1997, så jeg fikk opparbeidet en slags mestringsfølelse før skrekken slo inn og reptilhjernen overtok i stupeøvelsene. Med både vannskrekk og høydeskrekk, null evne til å lukke nesen for vann og svært begrenset forståelse for fysikk, ble det fort klart at alle mål for dagen måtte deles opp i ørsmå delmål. Men det var det rom for, og jeg lærte masse på de 90 minuttene, blant annet:

1. Man skal ikke hoppe fra stupebrettet, men bruke det som springbrett.
2. Man skal ikke fremover, men oppover. Dette er visst enkel fysikk, men kroppen min har visst null tillit til fysikk. Den vil fremover, så langt bort fra muligheten til å lande på brettet som mulig. Dette er irrasjonelt, men angivelig vanlig i begynnelsen av stupekarrieren.
3. Når man har stupt ned i vannet skal man ta et svømmetak slik at man ruller rundt i vannet, fremfor å brekke ryggen bakover i forsøk på å nå overflaten.

På tross av store utfordringer med å overføre instruksjoner fra ørene til resten av kroppen, var det en positiv opplevelse som ga mersmak. Det var motiverende var å se hvor flinke de andre deltagerne var, og hvor uredde de var både for å kaste seg uti og for å gjøre feil, og hvor engasjerte og tålmodige de og trenerne var i å forbedre teknikk, uavhengig av nivå. Kombinasjonen av dette, samt gruppeeffekt og overdreven lydighet overfor for autoriteter i signalfargede plagg overvant reddharen i meg, og jeg fikk prøve ting jeg aldri hadde turt på egenhånd. Det var også merkelig fint å få skryt for å være strak, det er en stund siden.

Om dette blir en ny hobby for min del er fortsatt uvisst, siden hobbyer jeg allerede neglisjerer og skulker til fordel for bading og diverse rekreasjon, og nå blogging om det, begynner å hope seg opp. Men det har nå gått tre dager siden min første stupetrening, bekymringen for sekundærdrukning i søvne grunnet det formidable inntaket av vann via nesen har begynt å avta, og jeg gleder meg til neste gang.  

• 

• 

(Til informasjon: Jeg ble invitert til å prøve dette tilbudet gratis frem til sommeren. Dette var trolig ment som en raus og sporty håndsrekning til en skeptiker, men jeg vil presisere det i tilfelle regler om markedsføring jeg ikke har satt meg inn i skulle være gjeldende)