Fredag 19. juni presenterte byråd Thor Håkon Bakke fagjuryens valg av vinnerprosjekt som blir utgangspunktet for videreutvikling av Bergens nye strand- og parkanlegg ved Store Lungegårdsvann, og resultatet er mildt sagt forvirrende. Langs området forgjengeren Anna Elisa Tryti overleverte med visjoner om en svær, folkelig copacabana etter modell av bystranden i Barcelona, planlegges det nå sumpskog, muslingfarmer, undervannshinderløyper og en bro som skal oversvømmes. Den bittelille stranden som er igjen i planene blir liggende i skyggen av den ruvende, tidligere omtalte vederstyggeligheten AdO Arena, og bademulighetene suppleres av et flytende bryggeanlegg med avstengte bassengområder for betalende gjester.

Bergen trengte en sentrumsnær strand hvor folk og familier kunne møtes etter jobb, men får i stedet flere områder hvor barn kan plaske i dammer og angripes av knott, og enda en badebrygge som kan forvitre i Storelungerens grønske. Men hvordan ble det slik? Er dette parken Bergen ønsker?  Ifølge prosjektsiden på kommunens nettsider skulle brukermedvirkning være et av de viktigste hjelpemidlene for å nå målet om at dette blir «den beste parken i Bergen de neste 100 år». Kommunen ba om – og fikk, innspill og stemmer på de fem forslagene fagjuryen valgte blant, i tillegg fikk barn fra Haukeland og Kyrkjekrinsen skole anledning til å tegne og stille ut sine drømmestrender. Forslaget fagjuryen valgte, «True blue», fikk 12% av publikumsstemmene. Et annet forslag, «Skjærgårdsparken», fikk 60% av stemmene, men ble altså forkastet av fagjuryen. Det er uklart om et flertall av barnenes tegninger av drømmestrender vektla taredyrking og vannrensende myranlegg.

Brukermedvirkning er et begrep som først og fremst forbindes med lovfestede rettigheter knyttet til helse- og sosialtjenester, men som i økende grad også anvendes i utformingen av andre tjenestetilbud. Det høres jo så hyggelig ut, at de som skal bruke et tilbud blir spurt hva de ønsker.  Men brukermedvirkning er vanskelig, fordi det er forpliktende.

Dersom man som bruker av en tjeneste blir spurt, uten å kunne finne igjen sin stemme i den videre prosessen og planen mister man tillit, og planen mister legitimitet. Om man inviterer til brukermedvirkning, bør det foreligge en klar ramme for hvordan brukernes stemmer skal medvirke til og forme den videre planen, ellers kan man med fordel la være. I dette tilfellet burde det kommet frem hvordan barnetegningene skulle brukes inn i planarbeidet, resultatene fra publikumsinnspillene -og avstemmingen burde ha vært publisert, og det burde ha vært klart hvor mye innflytelse disse resultatene skulle ha i forhold til fagjuryens arbeid, som et av de viktigste virkemidlene for å nå kommunens mål. Når dette ikke blir gjort, blir medieutspillene med oppfordring til å bidra og påvirke for så ikke å bli fulgt opp kun flaue eksempler på lettvint omstrøssel av trendy begreper som skaper mistillit og dårligere oppslutning rundt fagjuryens valg.

Det var vanskelig å finne spor av publikums stemme i intervjuene med Thor Håkon Bakke og fagjuryen i BT og BA fredag. Bakke er overbevist om at dette blir århundrets park – tilsynelatende fikk man dette til uten behov for publikums hjelp likevel. Mens ansvarlig arkitekt i White arktitekter tror «bergenserne virkelig vil sette pris på forskjellen på dette og slik det ser ut i dag». Det vil vi jo, herregud. Men vi ville strengt tatt egentlig ha «Skjærgårdsparken».