Bloggen er inne i sine siste måneder med årskort på AdO arena, den arkitektoniske vederstyggeligheten beliggende i den byplanmessige helvetesilden Nygårdstangen, og tiden i forkant av en eventuell fornying av dette svindyre abonnementet er preget av refleksjon.

Det som er helt klart, er at det ikke lønner seg om man går dit sjelden, og at det er fort gjort å gå dit sjelden. AdO ligger så grisgrendt til som det lar seg gjøre i et bysentrum, og veien dit fra bykjernen- eller bybanestoppet føles uendelig flankert av Bygarasjen, Godsterminalen og byens verste trafikk. For de av oss som ikke kan kjøre forbi dette med øynene lukket, kan selve turen til svømmehallen virke så negativt på helse og sjelsliv at det eliminerer den positive effekten av badingen. Dette er alvorlig, og noe man bør ta til etterretning når Bergens Copacabana skal tilrettelegges nettopp i dette området om få år. Aktuelle tiltak kan være å forby biler i Bergensdalen, sprenge Bygarasjen og erstatte godsterminalen med et stort friområde med natur og geiter, tiltak som også vil gi en mer estetisk tilfredsstillende innramming av Ulriken sett fra Nygård.

Direkte baderelatert, er det andre mangler ved anlegget som må belyses. Den største er at det ikke er plass til å bade der. De fleste svømmebanene er okkupert av organisert trening, og fylt av hardtarbeidende ungdommer med engasjerte foreldre og strenge trenere med stoppeklokke og nulltoleranse for unnasluntring langs bassengkanten. De få banene som er reservert mosjonister er breddfulle av folk som har vanskelig for å vurdere selv om de svømmer i tempoet «sakte» eller middels», folk som øver på å svømme under vann med full dykkermaske og svømmer altfor tett på fremmede kvinnekropper, og folk som klumper seg sammen for å puste og hvile i baneendene fordi 50 meter i grunnen er litt lange strekk for de fleste.

Om man får nok av å prøve å holde tempoet jevnt i banene, og svømming side om side med folk med ambisjoner, kan man forsøke seg på fribading i det litt varmere og grunnere opplæringsbassenget. Ni av ti ganger er dette fylt av 20 lubne, glade babyer med foreldre som ønsker å gi dem alt på kurs i babysvømming, og en syngende badevakt. Badende babyer er unektelig søte, men de er også inkontinente. Den tanken kan bli overveldende når det er mange av dem i det samme vannet, spesielt når vannet er nær kroppstemperert.

Stupebassenget med brett og avsatser i alle høyder er befolket av spenstige barn og unge, kommandert av andre spenstige unge til å rette seg i ryggen og i vristene. For oss som er der for å klatre opp på 5-meteren for å se ned og slukøret klatre ned igjen denne gangen også, og øve på mageplask og halve saltoer, sitter det langt inne å oppta plass og forstyrre undervisningen og treningstiden til kommende olympiske utøvere.

Det er både imponerende og inspirerende å se hvor mange som driver med organisert svømming og stuping i Bergen, og hvor fantastisk dyktige de er. Det er tydelig at det er nok slik aktivitet til å fylle det digre hallen hver dag, men det er lite rom igjen til dem som ikke går dit på faste dager, og er der for å øve litt på svømming og hopping og bare vil føle seg litt fri og myk og lett i kroppen, slik den blir i møte med vann.

Anlegg for idrett og anlegg for folkehelse møter ulike behov, og AdO møter i hovedsak behov knyttet til vannidrett, fremfor folkehelse. På nettsiden oppgir de «olympisk standard» som stikkord for å beskrive anlegget, og i wikipediaartikkelen beskrives det som et anlegg for stuping og svømming. Ordet bading er ikke brukt. Bading og svømming er ikke det samme, hopping og stuping er ikke det samme. AdO er ikke bygget for bading og hopping. Varmekulpen er der for å holde musklene til stupeutøverne varme, ikke for å slappe av og kose seg i.

I helger og ferier som ikke er satt av til stømme- og stupekonkurranser prøver riktignok AdO å være en badehall. De setter ut oppblåsbare hinderløyper i hovedbassenget, spiller musikk fra anlegget, og små og store strømmer på for å bade. Dessverre er de delene av anlegget som innbyr til bading underdimensjonerte i forhold til idrettsdelene. Den bittelille badekulpen kan ikke betjene de frysende badende, og opplæringsbassenget er ikke stort nok til alle som ønsker å oppholde seg i det fire grader varmere vannet der. Det er rett og slett for kaldt i hallen, noe som ikke er så rart med tanke på dens latterlig grandiose utforming og glassvegger. Det viktigste behovet et anlegg for folkehelse bør møte, er behovet for å unngå trekk. Og her treffer ikke AdO arena akkurat planken, om man skal bruke et uttrykk bloggen nylig plukket opp av en lokal bergenspolitiker.

Det er fint, om enn megalomant, å ha et idrettsanlegg med olympisk standard i Bergen, men Bergen sentrum trenger også et ikke-kommersielt anlegg for bading som ikke er idrett. Vi trenger et anlegg som innbyr til å plaske, duppe og trene om hverandre, i behagelig temperert vann og luft, hvor man kan senke skuldrene og slippe å skutte seg hele tiden. Bading er en aktivitet som ikke fordrer individuelt utstyr, man er kun seg selv i kroppen sin, med litt fritak fra tyngdekraften og med fullt fritak fra parallelle aktiviteter som ellers pågår hele tiden, som skjermer og telefonlinjer. I badehallen som vi ennå ikke har, kler man av seg alt man ellers er og skal, og låser det inn i et garderobeskap for en liten stund.

Drømmebadehallen blir et eget innlegg på bloggen – dette skulle dreie seg om fornying av medlemskap på AdO arena, og hva man får for den redselsfulle summen man betaler for det. Oppsummert får man tilgang til å vake hvileløst rundt i et anlegg hvor andre spytter i det dobbelte for å delta i organiserte aktiviteter, og til et flott garderobeanlegg med fiffige fønere og fine badstuer, som dessverre er kjønnsdelte. I tillegg får man tilgang til Nordnes sjøbad, som er et anlegg med mindre ambisjoner om prestasjoner og mer undervannshåndstående og fire runder i bassenget før litt soling og badstu i sommersesongen.

Det bloggen egentlig ønsker er årskort til et folkebad, og AdO finnes ikke folkelig. hverken i tilkomst, form, innhold eller prisnivå. Et sesongkort på Nordnes kan dermed virke som en mer hensiktsmessig investering, når hensikten enn så lenge er bading og ikke EM-kvalifisering. Dette gir da ikke gjensidig tilgang på AdO, noe som kan være ok all den tid bloggen pådrar seg flere muskelknuter i irritasjon over ovennevnte mangler enn badstuen klarer å ta unna.

Litt utakknemlig surmagethet fra din lokale favorittbadeblogg i dag, altså, men hold ut –Det kommer snart en real gladsak av et badetips.